Elias Bertheussen forteller åpent om den dramatisk opplevelsen da han som følge av et epilepsianfall falt og skadet skulderen, og som satte han ut av trening i over 12 uker. I et intervju med norskgolf.no forteller trønderen om den skremmende hendelsen som kom da karrieren var på sitt høyeste punkt.
På andre juledag våkna Bertheusen opp i Trondheim. Alene. Han satt på stua i stillongs, og hadde planer om skitur i marka. Så ble alt svart.
– Det kom helt ut av ingenting. Jeg hadde vært på et familieselskap kvelden før. Jeg hadde stått opp, tatt på meg tøy, spist frokost og satt i sofaen med superundertøy og Bjørn Dæhlie-jakka på. Plutselig våkna jeg, og skjønte ikke noen ting. Jeg huska ikke noe av det som hadde skjedd dagen før, og alt var helt svart. Så kom jeg ut i stua og så at stuebordet stod mitt på gulvet og det var en blodflekk på teppet, forteller trønderen til norskgolf.no
– Ble du redd?
– Ja, litt.
Turen gikk videre til sykehus. Skuldra var skada, og sesongstarten ble utsatt i månedsvis, uavhengig av utsettelsene og avlysningene som skulle komme senere, som resultat av koronavirsuet.
– Det førte til at jeg ikke spilte golf på tolv uker. Men det verste var at jeg mista førerkortet som følge av anfallet.
– Vet du hva som skjedde?
– Nei, og jeg var alene hjemme. Det er vanlig at man får muskelkramper i ett minutt cirka, og så sovner man etterpå. Men jeg husker ingenting.
Det er først nå at 29-åringen snakker åpent om epilepsianfallet. At han var skadet i skuldra, har for så vidt vært kjent, men ikke årsaken til det.
– Ja, å er jeg åpen om det. Jeg syns det var litt ekkelt i starten, og det å være avhengig av andre siden jeg mista lappen. Men jeg har vært heldig å fått hjelp av andre. Martin Ulseth har vært mye i Oslo, så jeg har sittet på mye hos ham. Kristoffer Reitan og Peter Kaensche har vært greie. Jeg har vært heldig sånn sett, men det gjør jo at man blir veldig avhengig av andre.
– Var det vanskelig å akseptere?
– Ja. Fordi jeg syntes det var litt flaut. Jeg visste ikke helt hvem jeg skulle si det til, om jeg skulle være åpen om det til alle, eller holde det i den indre sirkelen. Så innser man etter hvert at det går fint at kompisene bryr seg om deg. Jeg har vært mye i Oslo, og kompisene mine der har vært veldig behjelpelige. Jeg lever jo et helt vanlig liv, men jeg må holde igjen litt på alkohol. Det er ikke noe problem å ta et par glass vin til maten, men den verste fylla bør jeg holde meg unna.
Les hele saken på norskgolf.no